Hønefoss - rasisme: 1-0

Ringerike ble ved flere anledninger på 1990-tallet satt på kartet for nynazisters terrorkampanjer. Men det som før var et svært aktivt nazimiljø ble til slutt knekt, og tilbake stod et stort antirasistisk ungdomsmiljø i kommunen. Antirasister i Norge kan trekke flere lærdommer av måten ungdom på Ringerike møtte et voksende naziproblem i lokalsamfunnet og gjorde seg til en viktig drivkraft for forandring. Denne bakgrunnsartikkelen er en oppsummering av denne kampen. På begynnelsen av 1990-tallet var Ringerike kommune preget av mye rasistisk trakassering, uten at noen gjorde motstand. I 1992 drev lokale ungdommer grov trakassering mot beboerne på et asylmottak i Hønefoss over lengre tid. Påsken 1993 marsjerte bevæpna nazister fra Boot Boys gjennom Hønefoss. Tydelig inspirert banket rasistisk ungdom fra ringeriksbygda Sokna opp mørkhuda ungdom, hip-hopere og andre ved en rekke tilfeller våren samme år.

Rett før påske i 1994 mobiliserte ungdom for å møte nye trusler fra rasistene. En ungdomsklubb satte ny rekord i antall besøkende etter at rasistene hadde truet med å møte opp for å banke folk. Kun den framstående Fred Ove Olsen og en håndfull sympatisører dukket opp. Det utviklet seg raskt lynsjestemning, som endte med at Olsen måtte bli reddet av klubbens vakter.

Og truslene fortsatte. 2. mai 1994 ringte Boot Boys-leder Ole Krogstad til lokal-tv og truet med å "demonstrere" mot arrangementet til den statlige antirasistiske turneen "Sirkus Midgard" som skulle besøke Hønefoss 25. mai. Dagen etter intervjuet lokal-tv Fred Ove Olsen og to andre nazister som med sladda ansikter og fordreid stemme spredte rasisme og grove trusler, som at de "skal bruke køller for å banke opp alle "svartinger"".

Fremskrittspartiets Ungdom, AUF, Unge Høyre og Natur og Ungdom utgjorde det eneste som var av ungdomspolitisk aktivitet på Hønefoss. Samtidig gikk nazistene oftere og oftere til angrep på hip-hopere, mørkhuda ungdom og andre som skilte seg ut gjennom hudfarge, klesstil eller meninger, som ikke hadde annet valg enn å forsvare seg fysisk da de selv eller vennene deres ble angrepet på gata i Hønefoss. Det var i en slik situasjon Ringerike Antirasistisk Ungdom (RAU) vokste fram.

Motstanden organiseres Hadde ikke RAU blitt startet, kunne det lett ha utviklet seg til at konfrontasjon på gata hadde blitt den eneste måten ungdom ville reagert mot den voksende nazibevegelsen på Hønefoss. RAU så at Hønefoss trengte langt mer enn fysisk motstand for å få bukt med nazismen, selve grunnlaget for rasismen og nazismen måtte bekjempes. Ut fra denne forståelsen ble det invitert til oppstartingsmøte av en antirasistisk organisasjon på Ringerike. 60 ungdommer møtte opp 11. mai 1994, og Ringerike Antirasistisk Ungdom (RAU) var et faktum. "Når noen mener at de ikke har det bra selv, sparker de "nedover" til de som har det verre, nemlig de som kommer hit fra andre land. Egentlig er det oppover de bør se, til politikerne. Det er de som har ansvaret når noe er galt", sa den nystartede organisasjonen til Ringerikes Blad etter oppstartingsmøtet. Allerede fra første dag kritiserte RAU Ringerike kommunes håpløse ungdomspolitikk med sine fraværende ungdomstilbud. Den første store konserten organisasjonen gjennomførte var ikke bare for å markere antirasisme, men også et svar på manglende ungdomstilbud. De uerfarne ungdommene bak RAU mente at rasismen er på frammarsj når misnøyen i samfunnet øker og folk ser seg om etter et alternativ. RAU ville være det alternativet for ungdom på Hønefoss. RAU så hvordan nynazistene etablerte seg, og hvordan kommunens eneste avis, Ringerikes Blad, ikke ga ringerikingene et fullstendig bilde av hva som foregikk. For medlemmene i RAU var holdningene, fordommene og hetsen mot de av oss som ikke hadde den gjennomsnittlige rosa hudfargen verre enn overfall og aksjoner fra et lokalt rasistmiljø.

Men det aller verste var lokalsamfunnets stilltiende aksept for at begge disse tingene foregikk. Vi erklærte tausheten rundt rasismen og nynazismen på Ringerike som vår største fiende. Vi ville drive kamp om holdninger og vinne støtte blant så mange forskjellige mennesker som mulig, og få kommunen, politiet og pressa på vår side.

Det skulle imidlertid vise seg ikke å være så lett som vi, litt naivt, trodde. For RAU ble ansett som en trussel. Det første møtet med etablissementet Fulle av sjøltillit og pågangsmot begynte vi å mobilisere til den antirasistiske festivalen Sirkus Midgards besøk til Hønefoss i mai under slagordet "Nok er nok! Stopp rasismen!".

Kommunens første reaksjon overfor den knappe to uker gamle organisasjonen kom fra Arbeiderparti-ordfører Kolbjørn Kværum. Som eneste ordfører i Norge nektet han å erklære Ringerike for antirasistisk sone på oppfordring fra det statlige initiativet Ungdomskampanjen mot rasisme som arrangerte Sirkus Midgard-turneen. Samme dag gjorde lokal-tv et intervju med fire jenter fra RAU, som ble stilt til ansvar for tagging og sammenlignet med blitzere. RAU følte ikke akkurat velvilje fra makteliten og støtten til det antirasistiske arbeidet var ikke overveldende fra det holdet.

I løpet av noen måneder fikk RAU 150 medlemmer, rundt 50 deltok aktivt i arbeidet som ble styrt ut ifra de åpne, ukentlige allmøtene. Ungdommene som startet organisasjonen var uerfarne og svært få var over 18 år. Folk hadde forskjellig bakgrunn, livsstil, nasjonalitet, vennegjeng og politisk tilhørighet, det var i det hele tatt en variert forsamling. RAU tok utgangspunkt i at vi best kjente forholdene på Ringerike, og ønsket ikke å stå ansvarlig for andre enn hverandre og vårt lokalsamfunn. Dermed meldte RAU seg aldri inn i noen landsomfattende organisasjon, men utviklet raskt god kontakt med antirasistiske miljøer i andre byer i Norge og reiste ofte til deres arrangementer. Gjennom løpesedler, presseutspill, leserinnlegg og skoleforedrag jobbet RAU for å nå vår første målsetning; å gjøre ringerikingene oppmerksomme på at vi hadde et problem i kommunen, at noe måtte gjøres.

Det koker over på Ringerike Etter et drøyt halvår med organisert antirasistisk arbeid, så det fortsatt ikke ut som om folk mente at rasismen som ungdom opplevde var et problem i deres trygge stue. Så, mot slutten av 1994, kokte det over for alvor. I november arrangerte RAU og Ringerike Natur og Ungdom en stor antirasistisk konsert. Konsertarrangørene kritiserte regjeringas flyktningpolitikk og informerte om EU og kampanjen valg-95. Ungdoms tretthet og sinne over stadig rasistisk terror denne høsten kulminerte i at en gjeng med gutter som hadde stått utafor konsertlokalet og heilet, fikk bilen sin knust. 40 nazister fra hele Østlandet gjennomførte to uker senere en marsj i Hønefoss. Jørn Johansen var blant de lokale nazistene som gjorde seg bemerket. Politiet gjorde ingenting for å stoppe marsjen, trass i at nazistene gikk til angrep på tilskuere som protesterte. Hønefoss fikk etter dette voldsom oppmerksomhet i riksmedia, som rettet søkelyset på forholdene i byen. Etablissementet på Ringerike måtte nå forholde seg til rasismeproblemet, og ble tvunget til å reagere. Med ordfører Kolbjørn Kværum i spissen, og med voldsforsker ved Norsk Utenrikspolitiske Institutt Tore Bjørgo som alibi for at synet deres på situasjonen var riktig, bestemte de seg for følgende: RAU er et like stort problem som nazistene, og kommunen har først og fremst et voldsproblem, ikke et rasismeproblem.

Bjørgo kastet seg inn i debatten og kom med råd i Ringerikes Blad (RB). Her hevdet Bjørgo at ungdomspøbel slåss mot antirasister for å legitimere volden sin og at "... konflikten mellom ekstreme antirasister på den ene siden, hvor Blitz-ungdommen har stått sentralt i Norge, også er typisk." Bjørgo mente at RAU tjente Blitz` rolle i Hønefoss. " - Jeg har svært liten tro på at elementer som RAU kan være med på å løse dette problemet. De går nemlig erfaringsmessig rett inn i den rollen som de høyreekstreme er avhengig av. Det er ikke tilrådelig å la ekstrem antirasistisk ungdom føre denne kampen." (Bjørgo til RB 30.11.94.) Dagen etter erklærte ordfører Kværum at han hadde tatt kontakt med alle kommunens ansatte, og uttalte i den forbindelse til RB: "Vi må dempe uttrykk for antidemokratiske holdninger, uansett hvilken fløy de måtte tilhøre. (...) Ungdom roer seg ned etter hvert" (RB 31.11.94).

Kommunen velger strategi

Dette budskapet nådde alle forgreininger av maktapparatet i kommunen, og fikk dramatiske konsekvenser for antirasistene på Hønefoss. Bjørgo passet perfekt for ledelsen i kommunen; han var mot rasisme, men også mot de lokale antirasistene. Kværum tok initiativ til et møte 9. desember 1994 med blant annet flere sentrale representanter fra politiet, oppveksttjenesten, kulturtjenesten, utekontakten, fritidsklubbene, sosialtjenesten, Arbeidsinstituttet og rektorene ved de fleste skolene i distriktet - der den videre strategien ble lagt opp. Resultatet lot ikke vente på seg; politiet nektet å oppgi overfor pressa om nazister sto bak voldsepisoder, lokalavisa skreiv ikke om episoder der nazister var involvert, leserinnlegg ble nektet satt på trykk og antirasister som ønsket å anmelde trusler og angrep fra nazister på skolen ble holdt igjen av rektor.

Samme kveld som dette møtet fant sted, ble en rap-konsert på en fritidsklubb avlyst på grunn av trusler fra nazistene. Antifascister samlet seg i sentrum i tilfelle nazistene skulle prøve seg på noe. Politiet stoppet flere antirasister og en betjent lot dem få høre at "Det er det samme for oss om antirasister og nazister drar ned til Petersøya og slåss der". Det eneste som skjedde denne kvelden var at en bil full av lokale nazister ble jagd bort fra stedet, og at politiet gjorde det klart at de ikke så forskjell på nazister og antirasister. De ga også klar beskjed om at det som var viktig for dem var at det ikke ble ødelagt noe i byen. Samtidig som neddyssingas klamme hånd lå over antirasistene, fortsatte Bjørgo og Kværum sine angrep på RAU.

14. desember kom 300 personer på et folkemøte mot rasisme på rasistenes hjemmebane Sokna. På møtet minnet Tore Bjørgo sterkt om at vold fra antirasister ikke er mer akseptert enn vold fra rasister. Ordfører Kolbjørn Kværum oppsummerte dagen etter den siste tidas arbeid i en offentlig appell i kommunestyret. Han fortalte om samvirket som var opprettet med: "...fagmiljøer, folkevalgte, politi, videregående skoler, arbeidsinstitutt, arbeidsformidling..." med flere. Disse hadde nå hva han kalte en "felles plattform". Han uttalte blant annet: "Slik vi ser miljøene lokalt,- er det to motpoler. (...) Det er, slik ordføreren oppfatter det, de diskriminerende holdninger som er det alvorligste i dagens situasjon. Ikke så mye det vi oppfatter som ren rasisme eller bekjennelse til nazistisk eller fascistisk ideologi. (...) Ingen idé eller sak er så god at det i det Ringerikssamfunnet vi i dag kjenner forsvarer bruk av finlandshette, slagvåpen og innkalling av eksterne hjelpetropper." Om lokalmedia uttalte han: "Vi har og må fortsatt arbeide for å oppnå medienes forståelse for edruelighet i omtale av temaet."

Kampanjen mot antirasistene nådde sitt høydepunkt i begynnelsen av januar; politiet avslo en søknad om fakkeltog mot rasisme. RAU måtte anke saken til Justisdepartementet, som omgjorde vedtaket.

<Reaksjonen var belastende

Etablissementet hadde nå tatt opp i seg Tore Bjørgos ideologi om at problemet i Hønefoss var et voldsproblem, og at antirasistisk ungdom var "like ille" som nazistene. Det eneste hederlige unntaket var da så godt som alle ungdommene og instruktørene ved den fylkeskommunale utdanningsinstitusjonen Arbeidsinstituttet 2. desember gikk ut i RB med budskapet "Vend rasistene ryggen". Selvfølgelig påvirket bombardementet mot RAU de rundt 50 ungdommene som på denne tida kom på de ukentlige allmøtene. RAU hadde på mange måter nådd et viktig mål; stillheten rundt nazismen ble brutt. Rasismedebatten var het, men kom til å ta en vei som kom til å gjøre mye skade.

Unge, naive og fortsatt uerfarne som vi var, trodde mange av oss på det vi stadig vekk fikk høre; etablissementet skulle nå ordne opp i problemene og RAU sto i veien for dette. Noen sluttet i RAU som følge av reaksjonene i lokalsamfunnet. Andre ble nektet av foreldrene å være med i RAU, eller som vi også vet eksempler på: ungdom ble nektet av barnevernet å være med i RAU, og ble truet med å bli fratatt pengestøtte dersom de ikke fulgte forbudet. Dette skjedde på det tidspunktet i RAUs historie hvor den overveldende stemninga innad i organisasjonen om at massemobilisering og ikkevoldelig antirasistisk arbeid var det viktige, aldri hadde stått sterkere. Likevel måtte ungdom fortsatt slåss på gata i Hønefoss, uansett hva noen organisasjon eller parti måtte mene om saken.

<Antirasister i gatene < Mens det politiske klimaet var vanskelig for RAU, var det tilsvarende lettere for nazistene. De kunne lettvint slippe unna ansvar fra voldsepisoder, siden avisene ikke nevnte at nazister sto bak episoder de refererte til, og siden folk dermed ikke ble informert og fikk muligheten til å reagere på nazivolden. Nazistene fikk mange sympatisører som ikke var politiske, noen av dem ble aktive nazister etter hvert. Hadde nazistene blitt konfrontert på ideologien og aksjonene sine måtte de ha forsvart seg, noe som kunne ha isolert den nazistiske kjernen fra sympatisørene. I stedet var det antirasistene som ble konfrontert av den "fromme" og bedrevitende foreldregenerasjonen. Slik fikk nazistene et ideelt klima, og naziterroren økte vinteren og tidlig våren 1995. På denne tida hadde det bygd seg opp et stort og variert antirasistisk miljø der rundt 300 ungdommer følte seg hjemme. Dette miljøet, ikke bare de som drev med organisert kamp, merket det aktive nazimiljøet. Kommunens løsninger, eller mangel på løsninger, virket ikke. Naturlig nok ble ikke ikke-voldskreftene innad i RAU eller i etablissementet hørt på av ungdommen. Ungdom på gata bestemte seg for en linje hvor en ikke ville akseptere at nazistene gikk uniformert i sentrum og gjennom dette rekrutterte og ble en akseptert del av bybildet. Antirasister sluttet å gå hjem etter skolen og dominerte gatene ved å holde seg samlet i byen hver ettermiddag.

Det var ikke lett å være åpen nazist i Hønefoss på denne tida; virkeligheten for nazister som viste seg var å konsekvent bli møtt med skjellsord, spyttklyser og spontandemonstrasjoner. Som oftest fikk ikke nazistene skadet annet stoltheten sin, men sammen med andre faktorer førte dette til at nazistene holdt seg borte fra sentrum hele seinvåren og sommeren 1995. RAU fortsatte, Bjørgo eller ikke

På tross av at mange følte stor frustrasjon over det de oppfattet som lokalsamfunnets fordømmelse og avvisning av det store miljøet de var en del av, var det fortsatt aktivister i RAU som innbitt fortsatte kampen om holdningene på Ringerike. I begynnelsen av januar 1995, etter to måneder under kommunens nye strategi, fikk også organisasjonen hjelp av en gruppe voksne som syntes det var for ille at ungdom skulle bære hele byrden aleine. Ringerike For Toleranse og Trygghet (RFTT) ble stiftet, og Ringerikes Blad kommenterte det på denne måten: "Enten vi liker det eller ikke, denne organisasjonen (RAU, red.) virker som en rød klut på andre grupper. Det er nærliggende å tro at RFTT vil ha samme virkning på grupper som leter etter en anledning til å skape alvorlig uro." Det skulle imidlertid vise seg at RFTT var et velkomment initiativ deler av den voksne generasjonen hadde ventet på.

12. januar arrangerte organisasjonen et antirasistisk folkemøte med Jo Benkow, Henrik Lunde fra Antirasistisk Senter, Lederen for Brumunddal på nye veier, RAU med flere. Nazistene ringte inn bombetrussel, som førte til at møtet ble flyttet fra Samfunnshuset til Rådhuset. På tross av dette mistet møtet ingen av de over 200 frammøtte på veien, og rundt 50 skreiv seg opp på en mobiliseringsliste for RFTT. Seks dager seinere kom RAUs svar på den seinere tidas naziterror; 600 gikk i fakkeltoget mot rasisme som Justisdepartementet tillot etter Ringerike politikammers avslag. <

Optimistiske nazister

I februar 1995 ble åtte nazister fra Hønefoss arrestert etter at de hadde deltatt i angrepet på en antirasistisk demonstrasjon mot nazihuset på Sandaker i Oslo. Påvirket av optimismen som preget hele nazibevegelsen i Norge, dannet de Norsk Patriotisk Ungdom (NPU). NPU ble intervjuet av Aftenposten og avbildet med nazieffekter. Svaret kom på første side dagen etter: Fire jenter fra RAU gikk ut og fortalte om nazivolden og kritiserte Ringerike kommunes ungdomspolitikk. Politimester Georg Isdahl kommenterte: "Isdahl ser på konflikten som en rivalisering mellom to grupper, og peker på at antirasistene også har gått til voldsomheter".

I april arrangerte RAU seminar og fikk oppslag for sin oppfordring til kommunen om å ta imot flere flyktninger. RAU utgjorde også en stor del av årets 1. mai-tog, som hadde antirasistiske paroler og større oppmøte enn på mange år. Likevel var det antirasistiske miljøet denne våren preget av de håpløse arbeidsforholdene og kommunens gjentatte budskap om at de skulle "ordne opp" i lokalsamfunnets problemer. Aktivister ble også utsatt for drapstrusler, telefonterror og "hjemmebesøk" fra nazistene.

Nazistene skyter, politiet bryr seg ikke

Lørdag 20. mai skjøt en framtredende lokal nazist flere skudd mot en gjeng hip-hopere i Hønefoss. Flere personer i nabolaget ringte inn til politiet da de hørte skuddene. De av ungdommene som ikke var fra byen, ble pålagt av politiet å forlate byen umiddelbart. Politiet foretok aldri noen husransakelse i huset der nazistene ble pågrepet. Som en følge av den ikke avsluttede neddyssingspolitikken ga ikke Ringerikes Blad de forventede oppslagene som normalt ville kommet etter en skyteepisode på et så lite sted. Dagen etter hendelsen leverte avisa en liten og forvirret notis. Notisen ble fulgt opp med en ny notis 22. mai, der avisa skreiv at politiet "vil ikke bekrefte at personer fra det nasjonalistiske miljøet i distriktet var innblandet i den påståtte skyteepisoden. Han (politimannen RB intervjuet, red.) framholder at politiet er opptatt av personer, og ikke hvilke holdninger de måtte ha. Politibetjenten som har saken er borte denne uken, og de som ringte inn (naboene. red.) er derfor ikke avhørt nærmere om det de hørte natt til fredag".

Politiet syntes altså ikke at skyteepisoden var så alvorlig, og lokalavisa i monopolsituasjon viste heller ingen interesse for å finne ut av hva som egentlig hadde hendt. Kun Klassekampen fulgte opp med en større reportasje om situasjonen til antirasistisk ungdom på Hønefoss. Men så ble RB tvunget til å vise flere sider av saken: 22. mai 1995 knuste Hønefoss Antifascistisk Aksjon (AFA) ruter på politistasjonen. I pressemeldinga forklarte AFA at aksjonen var et svar på politiets neddyssing av naziproblemet på Ringerike.

Aksjonen kunne nok like godt vært rettet mot andre sentrale deler av maktapparatet på Ringerike, men politiets påfallende unnfallenhet kan ha vært en viktig faktor. Ringerikes Blad slo aksjonen opp på første side, med bred dekning av saken. Tore Bjørgo advarte i god gammel stil mot AFA i RB. RAUs klare holding var at RAU forsto AFAs aksjon, til tross for at AFA brukte andre metoder enn RAU. Likevel klarte journalisten som i etterkant intervjuet noen RAU-medlemmer å lage et oppslag der RAU framstilles som pasifister som mener at "noen antirasister ødelegger for oss". Oppslaget skapte splittelse i RAU, siden folk visste at det ikke samsvarte med hva mange mente om militante aksjoner. En av ungdommene møtte seinere nazisten som skjøt skuddene på politikammeret der han var innkalt til avhør. Nazisten sa klart ifra at han skjøt for å drepe. Forholdet ble anmeldt, men trass i fem vitner ble saken henlagt.

Frp " vinner" valget, nazistene øker aktiviteten

29. juli 1995 kunne ringerikinger lese dette i Ringerikes Blad: "Lederen av Ringerike Arbeiderparti, Frank Willy Larsen, er opprørt over den utstrakte bruken av narkotika i distriktet. Ikke mindre bekymret blir han av den høye selvmordsstatistikken blant unge, av nasjonalistiske grupperinger, samt anarkistiske og antirasistiske bevegelser som det siste året har synliggjort seg i lokalsamfunnet. - Alt sammen er symptomer på sykdom i samfunnet." Våren og sommeren 1995 var en rolig tid og etter den lange kampanjen på gata i Hønefoss viste ikke nazistene seg i byen i denne perioden. De lokale nazistene var på defensiven og antirasistene var sterke på gata.

Selvfølgelig er ikke Ringerike upåvirket av det som foregår i resten av landet. I valgkampen fram mot kommunevalget 1995 konkurrerte partiene om stemmene til Fremskrittspartiet, som klarte å legge premissene for debatten. Og etter en lengre stille periode blusset nazistenes aktivitet på landsbasis opp igjen høsten 1995. Inspirert etter nazikonserten på Hokksund 22. juni og det generelle oppsvinget for nazistene i Norge, ble den lokale naziterroren hyppigere enn noen gang. Fredag 1. september angrep nazister antifascister på den yrkesfaglige skolen i Hønefoss. Ei jente ble også skutt etter med signalpistol.

På kvelden fikk nazistene forsterkninger av en rekke biler med kampfeller utenbysfra. Tre jenter som nazistene mente var medlemmer av RAU, men som ikke var det, fikk bank av lokale og tilreisende nazister denne dagen. Etter press fra RAU skreiv RB 5. september: "Tre jenter ble fredag kveld utsatt for angrep med slag og spark av hva som angivelig skal ha vært personer med tilknytning til et spesielt miljø i Oslo." Samme dag hadde 50 ungdommer friluftsmøte om sjølstyrt ungdomshus, etter at kultursjefen brøt avtalen om lån av kommunens lokaler i Arnemannsveien til møtet.

En representant for ungdommene som lørdagen i forveien hadde samlet inn 600 underskrifter til sin støtte, sier til RB 6. september at Kultursjefen forsøker å sabotere ungdomshusplanen. Seinere påsto kilder i kommunen at han var redd for okkupasjon av bygningen i forbindelse med møtet. Lørdag 9. september var det flere konfrontasjoner mellom antirasister og nazister i forbindelse med en RAU-konsert i kommunens lokaler i Arnemannsveien i Hønefoss sentrum. 23. september deltok flere nazister på nazikonsert i Sverige, og 11. oktober truet to nazister to antirasister med skytevåpen i sentrum midt på lyse dagen. Fortsatt svarte RAU på nazistenes offensiv med massemobilisering, og 400 antirasister markerte Krystallnatta 9. november med paroler mot naziterror.

Nazistene går for langt Nå begynte nazistene på en offensiv for å knuse motstanden på gateplan "en gang for alle". Nyttårshelga arrangerte de en ny konsert. 4. januar 1996 fikk seks maskerte nazister et stort oppslag i RB, der de varslet at de "skal gjenvinne gata i 1996 med større bruk av maktmidler". 70 RAU-ungdommer svarte de maskerte nazistene dagen etter med å stå åpent fram i lokalavisa og love en opptrapping av den antirasistiske kampen. En skyteepisode i Hønefoss 15. januar kom som en advarsel til det groveste terroranslaget så langt i denne historien. 20. januar ble fire antirasister overfalt av ti maskerte og bevæpna nazister på en øde jernbaneovergang. To av antirasistene fikk alvorlige skader i hodet og på kroppen. Det var første gang de lokale nazistene var så nært et drap som dette. Til RB uttalte politimester Georg Isdahl at overfallet kunne ha fått dødelig utfall. Antirasistene reagerte ikke slik nazistene hadde håpet. Sinne og ytterligere aktivitet var svaret antirasistene ga dem.

Med en av sine kamerater på intensivavdelinga med 30 sting i hodet etter overfallet, annonserte RAU demonstrasjon som motreaksjon. Organisasjonen tok kontakt med riksdekkende media, som fulgte opp hendelsen med en rekke oppslag. Den gjennomgående holdninga i det antirasistiske miljøet var at nok er nok, og folk var klare for å jage nazister som eventuelt skulle dukke opp i forbindelse med demonstrasjonen. RAU og den antirasistiske saken sto nå så sterkt at etablissementet ble tvunget til å velge side. Arbeiderpartiet, med deres tidligere omtalte leder Frank Willy Larsen i spissen, tok initiativ til et møte med RAU for samarbeid om demonstrasjonen som RAU sto som eneste initiativtaker for.

Ap fikk med seg samtlige politiske partier i kommunestyret. Samtidig gjorde Ringerikes Blad og høyresida i kommunepolitikken det de kunne for å forsøke å vri demonstrasjonen over til en markering mot vold. RAU reagerte med å ekskluderte Frp fra demonstrasjonen på grunn av rasisme i valgkampen. Samtidig som en var vel vitende om at Blitz kom til å utgjøre en stor del av de inviterte antirasistene fra Oslo. Mandag 29. januar 1996, en uke etter overfallet, møtte godt over 1000 mennesker for å markere sin motstand mot rasisme og nazisme, et imponerende antall for en liten by som Hønefoss. Det ble tilløp til bråk da antirasister stoppet nazister fra å fotografere demonstrantene. Etter toget inntok antirasistisk ungdom den kommunale ungdomsklubben Fritidsgården som lenge hadde vært tilholdssted for nazisympatisører. Klubben var for øvrig stengt under demonstrasjonen, med oppfordring til ansatte og brukere om å gå i toget.

Kommunen skifter strategi

RAU ble fra nå av ikke lenger omtalt som "like ille" som nazistene. Organisasjonen fikk endelig anerkjennelse for at rasisme var problemet, ikke vold. Den enorme lokale oppslutninga på demonstrasjonen markerte begynnelsen på slutten for nazistene. Ringerikes Blad refererte 12. februar fra Fremskrittspartiets årsmøte: "Nestformann Steven Allen Hagen tok opp RAUs utfall mot Frp i forbindelse med partiets støtte til demonstrasjonen mot rasisme i Hønefoss. Han oppfordret partiet til å holde lav profil i spørsmålet." Kommunens strategi, som var basert på Tore Bjørgos syn på "konflikten", hadde vist seg ikke å fungere. Fra nå av var det da også merkelig lite vi hørte om Bjørgo.

Den 1. februar 1996 vedtok et samlet kommunestyre å opprette et utvalg som skulle foreslå tiltak mot rasisme og nynazisme. Ordfører Kværums appell til kommunestyret munnet ut i et forslag om å erklære Ringerike kommune som antirasistisk og antinazistisk sone, noe han som vi husker ikke ville gjøre da RAU ble opprettet i 1994. Formannskapet utvidet seinere likevel utvalgets mandat til også å gjelde tiltak mot vold, med høyresidens stemmer. Lørdag 17. februar arrangerte RAU antirasistisk konsert med 600 fremmøtte.

Nazistene isoleres Et nazimiljø i kraftig motgang, som hadde gjort et desperat forsøk på å skremme ungdom til taushet, ble møtt med akkurat det motsatte. Et sterkt antirasistisk ungdomsmiljø fikk lokalsamfunnet med seg og resultatet var total isolasjon av nazistene. Nazistene fikk massiv tilbakemelding på alle plan i samfunnet om at de drev med ikke lenger ble akseptert, og rekrutteringa deres stoppet fullstendig opp. Den antirasistiske motstanden fortsatte det kommende året med full styrke. 1. mai toget i 1996 var dominert av motstand mot rasisme. Uka før tok Bygdeungdomslaget i nabokommunen Jevnaker opp tradisjonen fra Hønefoss med å arrangere antirasistisk konsert. I forbindelse med et større ungdomsarrangement uttalte Fritidsgården 31. mai til RB: " Vi ønsker å bli kvitt det lurvete ryktet om at Fritidsgården er et oppholdssted for nynazister. Nå er de borte herfra." Lørdag 15. juni arrangerte blant annet RAU latinamerikansk kulturkveld til støtte for sultestreikende politiske fanger i Chile. Og første helga i september arrangerte RAU og motorsykkelklubben Røyse Raiders en stor antirasistisk musikkfestival på Utøya i Tyrifjorden.

Men til tross for at nyrekrutteringa til nazimiljøet stoppet opp, forsvant selvfølgelig ikke de nazistene en hadde fra før uten videre. Uten støtte i lokalmiljøet etter den voldsomme antirasistiske mobiliseringa i begynnelsen av 1996, tydde de til grovere vold og terror i håp om å vinne tilbake styrken de en gang hadde. Nazistene hadde en rekke krampetrekninger det kommende året. Nazisten Kjell Arne Karlengen stod i spissen for flere episoder med truing med pistol mot antirasister i byen. Til tross for dette ble han og flere likesinnede resolutt jagd bort da de trua folk utenfor en konsert i byen 24. mai 1996. Det samme opplevde også andre nazisympatisører som prøvde seg.

Etter flere konfrontasjoner i byen opplevde Hønefoss et gassgranat-angrep natt til søndag 6. oktober. Sent på natta våknet en iransk trebarnsfamilie, der den eldste sønnen var aktiv antirasist, av gasslukt, etter at kjøkkenvinduet deres hadde blitt knust og to tåregassgranater kastet inn. Familien kom seg ut, men yngstemann i familien var ikke mer enn 6 år og lå bevisstløs på plenen utafor huset. Politiet dukket ikke opp på tross av at naboene ringte, og familien måtte selv oppsøke politistasjonen i underkant av en kilometer borte. Familien måtte flytte inn på hotell på grunn av skadene på huset. Bare timer etter angrepet ble en 16 år gammel antirasist slått kraftig i hodet med spikerballtre av en nazist.

Gjennom RB og VG tok HAT (Hvit Arisk Terror) ansvar for terroraksjonen. Men uten større spillerom enn de få og hemmelige terroraksjonene sine kunne ikke nazistene vokse. Nazimiljøet faller fra hverandre Våren 1996 var preget av nye krefter blant antirasistene. De hadde lært av tidligere erfaringer. De utviste null toleranse overfor nazister og var bevisste på ikke å overlate kampen til etablissementet. RAU fortsatte sitt arbeid, og arrangerte konserter og mobiliserte for eksempel til demonstrasjonen mot nazihuset på Alnabru i Oslo. Det ble etter hvert belastende for nazistene å konsekvent bli møtt med motreaksjoner og antifascistenes spontanmobiliseringer.

For nazistene ble det umulig å rekruttere fra et ungdomsmiljø dominert av antirasister. Dessuten hadde etablissementets mangeårige kampanje for å stemple antirasistene som "pøbler", gjort at de "pøbel"-ungdommene som nazistene tidligere hadde rekruttert fra nå i større grad søkte til det antirasistiske ungdomsmiljøet. Det siste året med nazistenes krampetrekninger endte sommeren 1997 med at det haltende nazimiljøet falt fra hverandre en gang for alle. Nazistene tystet på hverandre til politiet, noen ble kasta ut av miljøet, én kjørte seg i hjel, en ble tatt for omfattende våpensalg og andre ble varetektsfengslet etter virkelighetsfjerne og grove voldsaksjoner. De lokale nazistene som hadde flyttet fra kommunen hadde nå ikke noe nazimiljø i Hønefoss å oppsøke.

Fritt spillerom Det antirasistiske ungdomsmiljøet hadde ikke lenger noe lokalt nazimiljø å bry seg med, og med fritt armslag retta de fokus på skolering og organisering av det første radikale ungdomsmiljøet Hønefoss hadde sett på årevis. I 1997 hadde få av de aktive i RAU vært med fra starten, og den nye generasjonen av aktivister satte fokus på internasjonal solidaritet og kvinnekamp. Etter mange års kritikk av ungdomspolitikken til kommunens politikere, gikk de endelig med på et selvstyrt ungdomshus som så dagens lys 1. januar 1999. I motsetning til i 1994 har Hønefoss nå et ungdomsmiljø til dels dominert av erklærte antifascister og med mange skolerte ungdommer med et godt nettverk og mye erfaring, uten toleranse for nazister på gata. Selvfølgelig kan en ikke garantere at nazister fra tid til annen vil prøve å markere seg på Ringerike. Men de som ønsker å bygge opp et nazimiljø vil sitte i en håpløs situasjon, uten rekrutteringsgrunnlag og vissheten om at de vil få et helvete om de prøver seg.

Noen fortsetter i samme spor

Det er opplagt at det antirasistiske ungdomsmiljøet var avgjørende for at den organiserte rasismen på Ringerike skulle bekjempes. Selv om til og med Ringerike kommune så at Tore Bjørgos analyse av problemene ikke fungerte og dermed forandra strategi, har enkelte tydeligvis hatt vanskelig for å se realitetene i øynene og fortsatt å bekjenne seg til blant andre Tore Bjørgo sine skrivebordsanalyser også etter vendepunktet ved årsskiftet 95/96. At våre motstandere i for eksempel Frp gjør hva de kan for å motarbeide antirasister er vel ingen overraskelse.

Det som blir vanskeligere å forklare er når tilsynelatende velmenende personer uten åpenbare dårlige motiver legger krefter inn på å motarbeide kampen mot nazismen. Som eksempel kan nevnes advokat Sverre Thune som 31.05.96 gikk stort ut i RB og oppfordret antirasister og nazister til å danne diskusjonsgrupper for snakke sammen "i stedet for å slåss". Thunes ide er ikke bare en handling som i seg sjøl vil legitimere nazisme som en ideologi verdt en intellektuell disputt, men også en handling som ville være stikk i strid med hva som har vist seg å virke. Lignende tankegods gjorde senere høyskolelektor Terje Endrerud seg til talsmann for. Han har blant annet prestert å gå ut i RB og påstått at de antirasistiske demonstrasjonene i Hønefoss kun gjorde at nazistene rekrutterte flere medlemmer, til tross for at hendelsene årsskiftet 95/96 beviste det motsatte. Endrerud har gjort " undersøkelser" blant enkelte nazister i Hønefoss og har pratet om å gi ut en bok om dette.

Siste delen av 1996 fikk det antirasistiske miljøet føle at det finnes krefter både i pressa og politiet som tydeligvis ikke er glade for utviklinga. En dag før den store musikkfestivalen på Utøya i september 1996 dukket politiet opp med krav om å være til stede og attpåtil 35.000 kr. i " betaling" for dette, om ikke ville de stoppe festivalen. På samme måte forsøkte Ringerikes Blad å sabotere den antirasistiske demonstrasjonen etter gassgranat-angrepet i oktober, gjennom en ukelang "kritisk blikk på RAU"-artikkelserie. Det kom likevel 150 personer på demonstrasjonen hvor RAU slo tilbake mot voldskritikken gjennom appellene sine. Politiets trakassering overrasket oss ikke. Politiets oppgave er å forsvare eiendomsretten og å opprettholde lov og orden, en kan ikke forvente - eller tro - at deres oppgave er å hjelpe antirasister i deres kamp om holdninger, såvel som å holde gater trygge fra nazister.

Antirasister utfordra etablissementet på Ringerike, og slapp heller ikke unna deres reaksjoner på opprøret etter at RAU ble forsøkt "tatt inn i varmen" . Noen feller vi vil unngå. En kan på ingen måte påstå at antirasister i andre byer må løse sine problemer på samme måte som ungdommene i Hønefoss gjorde det for å lykkes. Til det er forholdene og forutsetningene rundt om i landet for ulik. Likevel mener vi at kampen i Hønefoss kan lære oss noe om feller antirasister ikke bør gå i. Det finnes personer som ser det som sin livsoppgave å sverte, isolere og pasifisere den delen av det antirasistiske miljøet som går i konfrontasjoner med nazistene på gata. Vi anser dette som den største fella antirasister kan gå i. Det er ikke antirasisters oppgave å være med i hylekoret av krefter som gjør det de kan for å motarbeide antirasistisk ungdom, det vil alltid være personer som utmerka godt klarer å skape splittelse og skepsis uten vår hjelp.

Antirasister i andre byer i Norge har valgt å prøve å opptre som "de snille" - på etablissementets side. Eller de har tatt rollen som martyrer og sytt over all julinga de får av de slemme nazistene. Det kan virke fristende å skape denne snille fasaden for å oppnå sympati og antinazi-holdninger i lokalmiljøet på kort sikt. Men dette er ikke med på å bygge den styrken antirasistisk ungdom trenger, og kan lett virke mot sin hensikt på lang sikt. Det som skjedde i Hønefoss, og sikkert andre steder i landet også, var at nazistene ble møtt av ungdom på gata, uansett hva den lokale antirasistiske organisasjonen måtte mene om saken. Og RAU - som antirasistisk organisasjon - fikk uansett skylda for den julinga nazistene fikk. Vi vil hevde at det er bedre å forsvare og skape forståelse når folk konfronterer nazistene, enn å lyve og benekte at det skjer.

Andre byer på Østlandet har på 1990-tallet blitt dominert av antirasistiske krefter som ikke har støttet de som har måttet slåss med nazistene. Med dette ønsket om det vi mener er en urealistisk pasifistisk strategi har de overlatt gatene til nazistene, der de fritt har kunnet tiltrekke seg ungdom og utført terroren sin. Nazister i Hønefoss har ved en lang rekke anledninger fått juling. Men ungdom må lære av nazistenes feil; grove og virkelighetsfjerne voldsutøvelser virker mot sin hensikt. Poenget er ikke å skamslå dem, men at mange stadig gjør det klart for dem at svineriet de driver med ikke er akseptert. Slik vil nazistene likevel føle ubehagelig motstand.

Gjør det sjøl! På den andre siden trengs det en organisasjon som kan organisere og være talerør for ungdom, samtidig som den samler støtte, debatterer og argumenterer. En organisasjon med politisk legitimitet, som verken isolerer seg fra de som slåss på gata eller fra etablerte organisasjoner, politiske partier, media osv. Dette er en vanskelig balansegang. Det har hele tiden vært aktivister i RAU som har tatt svært forskjellige standpunkter blant annet i forhold til å konfrontere nazistene fysisk. Men disse har kunnet jobbe side ved side som RAU-aktivister, fordi disse til enhver tid konsentrerte seg om de oppgavene og den rollen RAU skulle ha i den antirasistiske motstanden.

Det viktigste RAU gjorde var å få lokalsamfunnet til ikke å aksepterte rasisme, samtidig som ungdommene bygget opp et sterkt antirasistisk miljø. Antirasister på Ringerike overlot aldri til kommunen å skape antirasistiske holdninger i lokalbefolkninga, til politiet å holde gatene trygge for naziterror og stoppe framveksten av en lokal nazibevegelse, eller til pressa å være dommer over hva som er den "sanne forklaringa" på ethvert spørsmål og hvordan ungdom bør drive antirasistisk kamp. Antirasister på Ringerike gjorde jobben sjøl.

...tilbake til toppen...